Tre av Emanuel Laskers beste seire

Jeg er tilbake med ytterligere tre av mine favorittpartier av Emanuel Lasker. Ha i mente at de kanskje ikke er hans beste partier. Alt som betyr noe er at de alle er partier som på en eller annen måte har påvirket meg gjennom årenes gang.

Selv om Lasker var en av historiens beste taktikere, og selv om han også var en av tidenes beste sluttspill-eksperter, handlet resten av strategien hans stort sett om å legge press på den han spilte mot. Han elsker å dra seg selv og sin stakkars motstander til kanten av stupet hvor han visste at motstanderne ikke ville klare å håndtere alle de sleipe utforbakkene. 

I de fleste tilfeller visnet bare motstanderne, og kapitulerte foran Laskers overlegne hjerne og jernvilje.

Lasker via Wikipedia.

I 2013 skrev jeg en serie på fire deler om Laskers liv. De kan finnes her:

• https://www.chess.com/article/view/emanuel-lasker-tactical-monster
• https://www.chess.com/article/view/emanuel-lasker-tactical-monster-pt-2
• https://www.chess.com/article/view/emanuel-lasker-tactical-monster-pt-3
• https://www.chess.com/article/view/emanuel-lasker-tactical-monster-part-4

Jeg håper du nyter disse tre partiene så mye som jeg har gjort!

Parti én

Lasker var ikke en spiller som forsøkte å slå deg i åpningene. Faktisk fikk han ofte veldig lite (eller mindre enn det!) fra disse. I stedet var han fornøyd bare han fikk en komplisert/taktisk stilling eller en dyp, posisjonell krig som ga begge parter sjanser. Og så, når motstanderen gjorde den minste unøyaktighet, forvandlet Lasker seg til dragen Smaug og freste ut napalm over hele brettet.

Bilde: Wikipedia

I dette partiet fikk Euwe en fordel, men Lasker (66 år gammel!) manøvrererte og holdt stillingen sin nogenlunde passiv men likevel solid. Da hvit gjorde en ikke så fryktelig stor feil på 29 forvandlet initiativet seg til en heller lik stilling, og plutselig skulle Lasker spille feilfri sjakk. Hans solide stilling ble snart en dynamisk en, og Max Euwes drømmer ble like raskt forvandlet til et mareritt.

Euwe tok VM-tittelen fra Alekhin et år senere.

Parti to

Når to storheter møtes (i boksing, løping, svømming etc) skal gnistene fyke. Dessverre blir slike "den beste mot den beste"-matcher ofte utsatt for lenge, og innen tiden de to står overfor hverandre har en av legendene mistet egden og gjør det hele til den ensidet affære. 

Det var dette som skjedde i VM-matchen 1908. Siegbert Tarrasch (en doktor) var trolig den beste spilleren i verden i perioden 1890-1893, og en match mellom Tarrasch og Steinitz ble foreslått av Havana sjakklubb. Tarrasch nektet å spille grunnet sine yrkesforpliktelser, noe som fratok sjakkverdenen et storslått oppgjør. Tarrash så selvsagt aldri for seg at nykommeren Emanuel Lasker skulle ta over VM-matchen mot Steinitz i 1894 og derfra holde på tittelen i 27 år!

En VM-match ble tilslutt arrangert mellom Tarrasch og Lasker i 1908 (matcher hadde blitt foreslått på tidligere tidspunkt også, men ble av ulike grunner aldri noe av). Tarrasch var fortsatt en av verdens beste spillere, men ikke like god som han var på 1890-tallet. Matchen så mange hadde sett frem til viste seg dermed å skulle bli en ensidig affære. Lasker tok åtte seire mot Tarraschs tre, med fem remiser.

Der er ingen tvil om at Tarrasch dersom matchen hadde blitt avholdt tidligere hadde gjort det bedre. Jeg tror likevel Lasker ville slått ham fordi doktoren simpelthen var en endimensjonal spiller, men Lasker selv dominerte i alle spillets deler (kanskje untatt åpningen).

Tarrasch via Wikipedia. 

Respekterte Lasker Tarrasch? Jeg er sikker på at han gjorde det, men de ikke likte hverandre, og kom begge med utsagn som dette:
Lasker: "Dr. Tarraschs styrke, eller svakhet - om man vil - er hans uttalte kjærlighet til seg selv. Uten den ville han vært en svært middelmådig sjakkspiller; men med sitt uvanlige talent har han blitt en gigant."

Tarrasch: I starten av matchen deres i 1908 klampet han med hælene sine, bøyde seg stivt og sa: "Til deg, Dr. Lasker, har jeg bare tre ord: Sjakk og matt!"

Parti tre

Kramnik har sagt Laskers partier ofte så ut som dagens moderne sjakk. Det fordi spillerne på 1800-tallet ofte hadde en "drep eller bli drept"-mentalitet (selv om Morphy baserte sine angrep på posisjonelle grunnsteiner). Så kom Steinitz og kastet sin posisjonelle sjakk på massene, og plutselig hadde en helt ny greie oppstått i sjakken, med Steinitz og Tarrasch førende an.

De var fortsatt rene angrepsspillere, selvsagt, men ikke slik som mange før dem. Lasker rettet seg imidlertid ikke etter noen skole eller tankegang. Ropte stillingen på et angrepsoffer, spilte han det. Ropte stillingen etter å bytte av brikker og å gå inn i et sluttspill, åpnet han armene sine for slikt. Oppstod en interessant tactic, fryktet han intet. Var det rett å sakte bygge opp stillingen sin, omfavnet han mulighetet. Trengte en stilling å bli forsvart, hadde ikke Lasker noen problemer med å tilpasse (og brukte ofte forsvar som et våpen). Legger man til bruken hans av sjakkpsykologi var han ustoppelig.

Skulle man gjøre ting enda mer fryktinngytende for hans motstandere, kunne man legge til at han hadde en vilje av jern og aldri fryktet verken noe eller noen. 

Dette neste partiet var min favoritt da jeg var veldig ung (13 år gammel). Jeg så på det mange ganger, og lærte om viktigheten av rask utvikling, å ødelegge motstanderens bondestilling foran kongen ved å ofre brikker, og ikke å gjøre et trekk før jeg var sikker på at motstanderen min ikke hadde et ubehagelig motsvar.

Jeg foretrekker de to første partiene, da disse er listigere. Partiet mot Tarrasch er kanskje et av mine favoritter gjennom tidene. Det handler selvsagt om smak.

Hvilken var din favoritt?