Lenge leve langsjakken!

I lys av laber deltakelse i høstens (2023) klubbmesterskap, uttrykkes bekymring for hva som kan gjøres for å løse klubbens økonomiske bekymringer laber deltakelse fører med seg såvel som den videre rekruttering, med konsekvenser for førstnevnte, der ett av forslagene er ytterligere kutt i betenkningstiden fra nå 90+30 til 60+30.

Hvilke argumenter føres så for denne reduksjon i betenkningstid?

Mest akutt synes frykten for å bli hengende etter tidsånden, samfunnsutviklingen og at vi må tilpasse oss tiden vi lever i, fordi alt jo går så mye raskere nå enn før, der også elitespillere stadig oftere deltar i hurtigturneringer, etterhvert også med ikke smålåtne pengepremier. Utallige er de analogier, metaforer og paralleller mellom «sjakken og livet», men hvor langt bør de strekkes?

Spørsmål: Er utsagnet om at sjakken må følge tidsånden og samfunnsutviklingen et premiss i et ennå ikke fremsatt argument eller konklusjonen i et resonnement ennå ikke fremsatt?

Utover sjakkens snevre andedam er ikke gitt hvorfor alt må gå så fort der jaget etter stadig kortere sjakkpartier på ymse vis gjenspeiler den øvrige samfunnsutviklingen hvor noen har interesse av et stadig høyere tempo, faktisk i en slik grad at man knapt er til stede i eget, for ikke å si andres, liv. Har «tidsklemma» omsider innhentet sjakken? Hvem setter i første instans igang jaget og kavet? Hvem er den ubevegede beveger, for å tale med Aristoteles? Hva er så målet for dette evige hastverket? Hvor skal man? Hva er hensikten? Planen? Tjener hastverket et høyere mål eller en høyere hensikt?

Et paradoks er at mennesket som art som kjent ikke skal noen steder, men fremfor best mulig å bruke sin tilmålte tid, forsøker man snarere å leve livet ferdig fortest mulig!? Åpenbart er jo at den vinner som kommer først, men hva var premien? I filosofien, derimot, vinner den som kommer sist (Wittgenstein (1889-1951)). Sang forresten ikke salige Odd Børretzen om hvor fort alt skulle gå i våre dager?

At enkelte (ingen nevnt, ingen glemt!) i den såkalte verdenseliten har problemer med klassisk sjakk, skulle ikke dermed være andres problem? Er vi iferd med å gjøre andres problem med klassisk sjakk til vårt eget? I politikkens verden snakkes gjerne om land «det er naturlig å sammenligne seg med», men lett å glemme er at «naturlig» og «riktig» ikke er synonymer. At noe er «naturlig» betyr bare at hjernen iverksetter en impuls, innskytelse eller tilskyndelse, uten krav til begrunnelse, i motsetning til hvorvidt noe er «riktig.» Med hvilken begrunnelse overtar andre enkelte elitespilleres problemer med klassisk sjakk?

Risikerer man ikke i alt hastverket å tape selve sjakken, og ikke minst seg selv, av syne? At det eneste som blir igjen er adrenalinrushet?

Er adrenalin viktigst, er kanskje på sin plass å gå noen runder med seg selv å spørre hvorfor man spiller sjakk i utgangspunktet: Selvhevdelse? Egopleie? Vinne forståelse og innsikt, skape noe eller løse mysterier, finne glede i fellesskapet partier såvel som analyser utgjør, humoren som lurer i overraskelsene, stoltheten av å få inn en forberedelse? Hvilket fellesskap står igjen om alt reduseres til «jeg, meg og mitt adrenalinrush»? Hva med sjakk som sport, kunst og vitenskap? Taper ikke sjakken sitt kunstneriske og vitenskapelige aspekt om alt handler om adrenalin?

Er ikke mer tilfredsstillende å slå en sterkere motstander i klassisk sjakk enn i hurtigsjakk, både fordi det krever mer og fordi flaksmomentet spiller en langt mindre rolle, selvom flaks også i klassisk sjakk ikke helt kan utelukkes?

I sin erkjennelses- og kunnskapsteori vektla Platon at «kun det varige er verdt å strebe etter», eller med andre ord, ikke flyktige sanseinntrykk, men innsikt i ideene (formene alle ting tar del i eller er kopier av) med gyldighet for spørsmålet om lykke eller «det gode liv» (gr. eudaimonia,«å leve godt»). Lykke idag, i motsetning til eudaimonia, som mer innebar balanse i sjelslivet der drifter og begjær beherskes og kontrolleres av fornuften og gjør en istand til å tåle en støyt uten å gå helt i kjelleren, forstås gjerne som enstavelsesord: «sex, drugs & rock’n roll», der følelsene svinger fra øyeblikk til øyeblikk; fra loft til kjeller på et blunk. På samme vis kunne vi spørre om stadig kortere partier er veien til nirvana?

Man kunne jo bare tenke seg jaget etter stadig kortere sjakkpartier overført til andre områder, for eksempel filosofi eller musikk: «Klem ut flest mulig toner pr. sekund, uavhengig av kvaliteten på tonen.» Sa noen musikkopplevelse!? (I sjakk tilsvarer vel dette «bullet.») Noen husker kanskje fortsatt den amerikanske bluesmusikeren B. B Kings (1925-215) suverene herredømme over den enkelte tone? Hvorfor skulle sjakk være noe unntak?

Hva med sjakkarven? Er hurtigsjakkpartier de vi minnes når vi mette av dage mimrer over spillere vi har truffet, turneringer vi har spilt, steder vi har besøkt, hvor man gikk ut, hva man snakket om? Det vi ønsker å overlate til kommende generasjoner? Hvordan var sammenhengen mellom betenkningstid og kvalitet på trekkene? (En kausalt nødvendig sammenheng lar seg antakelig ikke spore, men erfaringen tør bevitne at en viss sammenheng er det likevel). Vil man spille igjennom hurtigsjakkpartier om 50-200 år?

Er adrenalin viktigst, hvorfor ikke kutte selve sjakken og beholde kun klokken med tiden 0+1, så man får rushet man er ute etter og kan komme seg hjem fortest mulig? Det er jo likevel ikke sjakken man er ute etter? Enkelte uttrykker forsiktig optimisme om at 60 + 30 er et skritt på veien mot enda raskere sjakkpartier, men hvorfor stoppe der?

Fra filosofisk hold har selve tanken om fremskritt og utvikling – en tanke som for alvor skjøt fart med den britiske renessanse- og vitenkapsfilosofen Francis Bacon (1561-1626) hvis «kunnskap er makt» som kjent handlet om å betvinge naturen for å bedre menneskenes kår – kommet under stadig sterkere press der stadig flere betviler hvorvidt «utviklingen» går «fremover.» I hvilken forstand tenkes stadig kortere partier å være et fremskritt? En forbedring? I forhold til hva? For hvem?

Spørsmålet om redusert betenkningstid er kanskje i siste instans et spørsmål om verdier og preferanser, men resonnementet tør lett forlenges: Innvendingen mot stadig kortere betenkningstid, handler verken om å ha tid nok til å finne «det beste trekket», eller at «sjakken skal leve i en boble», men om det vi med et filosofisk, og for mange kanskje fremmed, begrep, kunne kalle sjakkens transcendens.

«Transcendens» betyr «overskridelse», og sjakkpartier, klassiske, såvel som generelt gode partier, akkurat som klassisk litteratur eller klassisk musikk, har noe tidløst ved seg som ikke gjør dem stedbundne, men fortsatt aktuelle utover tiden de ble frembrakt i, og ikke knyttet til det konkrete og tidsaktuelle «her og nå.»  

At vi stadig vender tilbake til klassikerne, gjør dem på sett og vis ahistoriske eller uavhengige av historien: Vi spiller igjennom klassiske partier, fordi vi fortsatt kan lære av dem, leser klassisk litteratur, for å gjenoppleve tidligere tiders erfaringer, og hører på musikk «skrevet for lenge siden», fordi den fortsatt vekker følelser og stemninger, og listen lar seg lett utvide; filosofer diskuterer fortsatt problemstillinger formulert av Platon.

Sjakk er unektelig nådeløst fysisk krevende der den yngre garde ubønnhørlig skyver den eldre til side, men kan til dels bøtes på ved å holde den fysiske formen ved like. Verre er at jaget etter stadig kortere partier kanskje er symptomatisk for en ikke udelt heldig utvikling vi finner innen andre områder: Evne til oppmerksomhet og «stå i det» ser alvorlig ut til å svekkes, hva enten vi snakker forsvarsevne eller lese- og regneferdigheter (PISA-undersøkelsen 2022 er lite lystig lesning) der stikkordet er noe så gammeldags og utdatert som innsats over tid. Fancy teknologi hjelper lite uten evne til å stå i det eller legge ned nødvendig innsats.

Visste man ikke bedre kunne man nesten få inntrykk av at alternativer ikke finnes, ingen har fri vilje og vi er ikke subjektet for egne handlinger: Går samfunnet i et forrykende tempo, må alt annet også gå i et forrykende tempo, og kan ikke annet.

Er ikke paradoksalt at et ettertenksomhetens spill som sjakk søkes spilt fortest mulig? Hva sier ikke det om vår tid? Fascinasjonen for hurtigsjakken minner på mange vis om masseturismen: Man stopper ikke for å dvele ved, men ser for å ha sett. Det kalles «utvikling», men snakker vi ikke snarere avvikling? Har vi fått det så travelt at vi er iferd med å avvikle oss selv?

Hvorfor ikke la sjakken være et fristed fra alt jaget og kavet vi ellers omgir oss med? Eller er målet også å pådra seg et hjerteinfarkt (helst to) under partiene, fordi man ellers ikke «henger med i utviklingen»?